Barnet vil ikke bæsje på do

Det begynner ofte helt udramatisk. Barnet har tisset på do i ukevis og er kjempestolt. Så, en dag, er bæsjen borte. Ikke i bleia, ikke i potta — bare borte. Magen blir hard, humøret surt, og du står på badet og prøver å høres avslappet ut mens du tenker at noe må være galt.

Det er det som regel ikke. Men det er heller ikke noe som går over av seg selv bare du venter lenge nok, og det er verdt å forstå hva som faktisk skjer.

Barnet holder igjen. Det er ikke trass

Det som skjer er at barnet holder igjen med vilje. Ikke for å være vanskelig — fordi det har bestemt seg for at det som skal skje, ikke skal skje.

Nesten alltid har det startet med én vond gang. Bæsjen var hard, det sved, kanskje sprakk det litt. Et lite barn trekker en helt logisk konklusjon av det: det gjør vondt å bæsje, altså skal jeg la være.

Og her ligger nøkkelen til hvorfor det blir verre og ikke bedre av seg selv. Jo lenger avføringen blir liggende i endetarmen, desto tørrere blir den. Hard avføring kan gi sprekker i endetarmen — analfissur — som er svært smertefullt. Neste gang gjør det altså enda vondere, som bekrefter nøyaktig det barnet allerede trodde.

Blir dette stående lenge nok, vender barnet seg til at det ligger avføring der, og slutter å kjenne at det trenger å gå. Det er da lekkasjen kommer.

Barnet ditt er ikke i en maktkamp med deg. Det er i en vond sirkel med seg selv.

Det er verdt å si høyt, fordi det endrer hva du gjør. Den som tror det er trass, presser hardere. Den som skjønner at det er redsel for smerte, gjør det motsatte.

Hva som kan ha satt det i gang

Noen ganger finner dere aldri ut av det, og det går fint likevel. Men de vanligste starterne er verdt å kjenne igjen:

• Én vond gang. Den klassiske. Ofte etter noen dager med hard mage, kanskje i forbindelse med sykdom eller lite drikke.
• En forandring. Ny barnehage, flytting, lillesøster, ferie. Å bæsje krever at man slapper av, og det er vanskelig når alt annet er nytt.
• Et fremmed toalett. Mange barn holder igjen hele barnehagedagen og bæsjer først hjemme. Blir hjemmetida kort, blir det trangt.
• For mye oppmerksomhet rundt det. Et barn som merker at dette er viktig for de voksne, kjenner presset — og press og avslapning går dårlig sammen.

Det som hjelper

Ingen av disse er kvikkfiks. De virker over uker, ikke dager.

Ta bort presset — på ordentlig. Slutt å spørre om barnet skal på do. Slutt å kommentere at det er lenge siden. Det høres passivt ut, men det er den aktive delen: så lenge barnet kjenner at dette betyr noe for deg, har det noe å holde igjen mot.

Fast tid, ikke fast krav. Å sitte på do en liten stund etter måltid, hver dag, uten at det er meningen at noe skal skje. Tarmen er mest aktiv etter mat, så det er det beste tidspunktet — og når det ikke forventes noe, forsvinner det å mislykkes som mulighet.

Gi føttene noe å stå på. Dette er undervurdert. Et barn som henger med beina i lufta, har ingenting å presse mot og sitter dessuten i feil vinkel. En liten krakk foran doen gjør en reell fysisk forskjell.

Gjør badet til et hyggelig sted. Bøker, prat, ingen stoppeklokke. Målet er at kroppen slapper av, og en kropp slapper ikke av på kommando.

Ikke gjør noe ut av uhell. Verken irritasjon eller stor ståhei. Tørk opp, gå videre. Et barn som er redd for å skuffe deg, holder hardere igjen.

Det som ikke hjelper

Å presse. Det fungerer sjelden i øyeblikket, og aldri over tid. Verre: det gjør doen til stedet hvor man blir kjeftet på.

Belønning for å prestere. Et klistremerke for hver bæsj høres uskyldig ut, men gjør det til en prøve barnet kan stryke på. Vil dere belønne noe, beløn at barnet satte seg — det er det som er innenfor barnets kontroll.

Å vente det ut. Sirkelen løser seg ikke selv. Den strammer til.

Når dere bør snakke med helsestasjonen

Dette er ikke en medisinsk artikkel, og vi er ikke helsepersonell. Ta kontakt med helsestasjonen eller fastlegen hvis:

• barnet har vondt, eller dere ser blod
• det går mange dager mellom hver gang, gjentatte ganger
• det kommer små mengder i trusa mellom slagene — det er ofte et tegn på at det har bygget seg opp bak
• barnet spiser dårligere, eller virker slapt
• dere har prøvd lenge og det bare blir verre

Det er ikke å gi opp. Når sirkelen først har satt seg, er det nesten alltid nødvendig med avføringsmidler for å bryte den, i tillegg til å øve inn gode dovaner. Det er ikke noe man får til hjemme alene, og det er ingenting å vente med.

Ikke gi avføringsmidler på eget initiativ — det skal en fagperson vurdere.

Det tar den tida det tar

Det vanskeligste med bæsjevegring er at det ikke finnes noe du kan gjøre i dag som løser det i morgen. Det du kan gjøre, er å ta vekk alt som gjør det skumlere — presset, forventningen, følelsen av å mislykkes — og la kroppen finne tilbake.

Og så kan det hende at det løsner en dag helt uten forvarsel, og at ingen skjønner hvorfor.

Kilder

• Forstoppelse hos barn ↗ — Norsk Helseinformatikk. Den vonde sirkelen: at avføringen blir tørrere jo lenger den ligger, at hard avføring kan gi analfissur, at barnet slutter å kjenne behovet, at det fører til lekkasje, og at det nesten alltid trengs avføringsmidler for å bryte sirkelen.
• Slik får du barnet til å slutte med bleie ↗ — Norsk Helseinformatikk. At omtrent to til tre prosent får problemer med å lære seg å gå på do, og at opplæringen ofte tar flere måneder.
• Bleieslutt om sommeren ↗ — Norsk Helseinformatikk. Rådet om å ta på bleia igjen og vente når det er begynt for tidlig, og om å la være å begynne i perioder med store omveltninger.